De snille trollenes land

Alltid moro å se hvordan naboene oppfatter oss, her er noe jeg fant på ei russisk webside:

De snille trollenes land
Sergej Khorosjavin 7/4/2003
Oversatt av moa:)

Troll, vikinger og fjorder, det er muligens alt den russiske gjennomsnittsborgeren vet om Norge.Men når det er sagt, dette er et land som på sin egen måte er unikt, og dets egenheter er på ingen måte bare banale utvalg av lokale rariteter for turistene.
Og etter noen dagers opphold ser man ting med litt andre øyne.

Vikinger.

Vi tiltrekkes av oppfatningen om at disse havkrigerne påførte hele Europa skrekk og gru, deriblant er nordmennene overbeviste om at ryktene om vikingenes grusomheter er sterkt overdrevne. På den tiden fantes det nemlig andre mere grusomme folkeslag, nemlig karelerne.
En gang i tiden brente våre landsmenn Norges middelalderhovedstad fullstendig til grunnen.(sic!)
Således bevarte vikingenes etterkommere ordtaket om at "der hvor karelerne har dratt forbi, fins det intet mer å plyndre!".
Og etter at Karelia ble underlagt Russland, var man i Norge og overalt ellers nervøse over den "russiske trusselen", som ble en avgjørende faktor i skandinavenes utenrikspolitikk i flere hundre år. Således fryktet man Russland til å begynne med, men deretter strevde man etter å opprette et normalt forhold til sin nabo i øst. En spesiell rolle i denne sammenheng innehar journalistene i sin rolle som en meningsdannende kraft.

I rammen av Barents-regionen gjennomfører det stadige møter, konferanser og seminarer, og på det siste deltok jeg. Så snart flyet vårt, hvor det ombord befant seg endel ”messing” fra regioner av det nordvestlige Russland, hadde landet, ble vi plukket opp av representanter fra spesialtjenestene.
Elnar Seljevoll var vår guide, omviser, organisator og tolk. En middelaldrende gentlemann, ulastelig antrukket, med grånende hår i vikene og en dedikert stil, men også veltalende på flere språk, inkludert russisk. I tillegg ga Elnar slipp på hemmeligheten om at han ikke kjenner den nåværende statsministeren, men derimot kjenner han faren hams godt. Han lærte russisk på et spesialkurs for militære tolker. I 50-årene forverret forholdene mellom SSSR og NATO seg, og i alliansens stab ble det bestemt at på nordflanken trengtes det folk som behersket språket til den potensielle fienden. Kursidentene lærte muntlig russisk. Elnar klargjorde ikke nøyaktig hvorfor akkurat muntlig russisk, men vi ante grunnen – forhør av fremtidige krigsfanger.

Da han gikk av hadde han obersts rang, og tjenesten sin begynte han på den russisk-norske grensen, i Petsjenga – området. Sine første ”sovjetere” så Elnar gjennom geværsiktet, men heldigvis ble det aldri nødvendig med forhør av fanger. Senere, når forholdene mellom de to sidene normaliserte seg, fungerte den unge løytnanten mang en gang som tolk på møtene mellom norske og sovjetiske generaler. De militære fant tonen hurtig, og avsluttet som seg hør og bør møtene med en solid skål. Her fikk Elnar også lære hvor vanskelig diplomatiets kunst er. De møtende militære prøvde å bryne seg på hverandre verbalt, med bruk av særdeles uparlamentariske uttrykk. Elnar ler og forteller hvordan han avverget endel konflikter ved å sensurere bort endel av deltagernes særdeles ”treffende” uttalelser. Faktisk fødtes tradisjonen med å diskutere vitale spørsmål over et glass med sterke drikker lenge før Sovjetunionen ble til. Minst 200 år før dette praktiserte man allerede tradisjonen med

Fyll på høyt nivå

I begynnelsen av den 17. århundret, etter Peter den førstes kriger, besluttet Sverige og Russland å gå opp grensen i nord. Delelinjen ble trukket opp ganske raskt, problemene støtte man først på ved den smale stripen med land i Zapoljarnyj. Her møttes en gang grensen mellom Arkhangelsk-guvernementets ytterste utpost og den nordlige delen av Norge, som den gang var i union med Sverige. Og her møttes de to landenes diplomater til en territoriell disputt. De blafret lenge med kartene og viste hverandre de stedene hvor de hevdet den og den hadde vært der først, og når de ikke kom til enighet, bælma de i seg kolossale mengder med sprit og viltkjøtt.
Samene leverte levnetsmidler til de høytstående diplomatene – hvis mening om grensespørsmålet ingen hadde tid til å bry seg med. De bestemte seg for å møtes igjen etter tre år og diskutere saken på nytt. Og slike møter, til begge partenes gjensidige fornøyelse, foregikk i nesten 200 år til, helt til den etterfølgende russiske imperatoren tilfeldigvis gløttet opp på det nordvestre hjørnet av kartet, og fant en hvit flekk istedenfor en grense. Da ble saken raskt avgjort, og man trakk opp grensen med linjal.
Med all sin anekdotiskhet er denne episoden ganske betegnende. Norge er en ganske unik nabo for oss, fordi dette landet er det eneste til Russland nærtliggende landet som vi aldri en eneste gang har vært i krig med.
På mirakuløst vis har man alltid klart å løse disputtene på fredelig vis, og muligens er dette en av grunnene til det mangehundreårige fine og uplettede forholdet mellom våre to land.

Den nordlige naturen

De norske fjordene skaper et inntrykk av noe uvirkelig, men de trollbinder deg virkelig med sin særegenhet. Imellom snødekte klipper strekker det seg kilometervis med kronglete og smale sund, de minner om elver, men vannet er salt, og på kroken fanger man torsk og annen saltvannsfisk.
Når den korte norske våren setter inn, strømmer det bekker med smeltevann ned fra fjellet, vannet kaster seg ned fra stor høyde, og når bilen vår beveger seg på veien langsmed fjordkanten, fanges vi ufrivillig av frykt for at det neste vannfallet skal spyle bort vårt menneskapte kjøretøy av metall, og la bølgene føre de sørgelige restene ut i Atlanteren.
Men vannet flyter under veien.
Nordmennene setter seg ikke opp mot naturen, de samarbeider med den. Her foretrekker de å bygge ekstra passasjer istedet for å endre leiet til bekken med smeltet snø.
Til gjengjeld oppnår de muligheten til å leve tettere innpå naturen, og bare når man har besøkt dette landet, kan man forstå skuffelsen til den norske turisten som besøkte vårt berømte Kivatsj. Gjesten gjorde udiplomatisk oppmerksom på at et slikt fossefall hadde han brusende hjemme i hagen.
Videre har nordmennene et spesielt forhold til havet. Den ville naturen har også skapt en spesiell mennesketype. Nordmenn er ekstremt individualistiske. Det fins kollektiver, men her bor det bare studenter og immigranter som ikke har rukket å etablere seg ennå. Enhver alminnelig nordmann foretrekker å bo i et lite, men privat hus, bygd etter egen smak.
Innbyggernes kjærlighet til et individuelt bosted framkalte en gang en politisk krise – regjeringen måtte gå av etter et flertallet av befolkningen kunngjorde sin uvilje mot å bli innlosjert i en ”leilighet” i det felleseuropeiske huset. Beslutningenb ble forklart med at vi ikke vil fordi vi er – nordmenn.
Som resultat av dette er Norge fortsatt ikke medlem av EU.
Men dette er også et spørsmål om landets styreform, som man kan slå fast er

Et sosialistisk monarki

Norges konge er på langt nær noen nominell figur som i Storbritannia. Det er tilstrekkelig å påpeke at i 1940 tok kongen selv beslutningen om ikke å kapitulere ovenfor Hitler-regimet, og under okkupasjonen styrte han motstandsbevegelsen fra London. Nordmennene er veldig kjære i monarken sin, og kongefamilien er et populært samtaletema over kjøkkenbordet.
Den siste nyheten er tronarvingens giftemål med en fraskilt modell(sic!), som til og med har barn fra før, og som til og med har flekker på livshistorien sin. De bluferdighetens voktere som minner folk på dette, får dem til å trekke på smilebåndet, og ungdommen er på kronprinsens side, som klarte å finne seg en passende hustru.
Sosialismens kjennetegn er ganske velkjente; gratis grunnskoleutdanning, så og si gratis helsestell, og betalte sosiale goder. I Norge kan man leve bra selv om man ikke jobber. Man pleier å vitse om at forskjellen på en som jobber og en som ikke jobber, er at den første kan reise på ferie to ganger i året, mens den andre kan reise bort kun en gang. En slik velstand gjør folk litt late, ihvertfall gjør de russiske studentene i landet det bedre enn sine norske medstudenter.

En annen sosialistisk ting er skattesystemet, det er utformet sånn at med økende inntekt øker også den relative andel som trekkes fra til fordel for statskassen. En nyansatt arbeider tjener rundt halvannen gang mindre enn firmaets leder. Karrierestimuliet er således først og fremst ikke utsikten til høyere lønn, men snarere muligheten til en mer interessant jobb, og muligheten til å omgås med en videre krets av mennesker. Spesielle vilkår er det også skapt for kvinnene i landet. Det svake kjønn har vunnet fram på alle maktens områder, selv om det knapt er en utenrikspolitisk prioritet. Det eneste som forstyrrer dette er den demografiske faktoren, andelen kvinner er litt lavere enn andelen menn. Derfor har det også blitt en populær tradisjon blant norske menn å gifte seg med våre kvinnelige landsmenn.

Et lite kjent faktum: Fram til revolusjonen drev pomorene i Kvitsjøen aktivt med handel med nordmennene, det fantes til og med et eget handelsspråk: russenorsk. Havparten av vokabularet var av russisk opprinnelse, og resten av norsk. Handelen strekte seg gjennom et hundreår, handelspartnerne ble venner, og til og med i familie. Et antall norske jenter flyttet inn i russiske bosteder, og i mange nordlendingers vener ble vikingblodet blandet med pomorblod. Men revolusjonen ødela både handels-og familieforbindelsene, så og si alle nordmennene som ble igjen i Russland ble undertrykt, de russiske i Norge ble til emigranter, og selv om man kunne treffe på kjente russiske etternavn i telefonkatalogene, var dette ofte etterkommere i tredje og fjerde ledd, som ikke forsto russisk.
Imidlertid lever ennå minnet om det som var, og mange i Norge oppfattet Jernteppets fall og omveltningene som en gode naboers gjenforening etter lang adskillelse. Og før vi fullfører fortellingen om Norge, har vi lyst til å si noen ord om

Trollene

Da de første menneskene kom til Norge etter at isen hadde smeltet bort, var de overbeviste om at de var de eneste tenkende beboerne av landet. Men de oppdaget snart at de hadde troll til naboer.
Man kunne kun få øye på dem om natten eller i skumringen, siden disse vesnene ikke tålte sollyset, hvis stråler forsteinet dem.
Trollene lignet på menneskene, men hadde kun 4 fingre, en krokete hale, og lange neser. Og de gamle trollene brukte nesen til å røre i grautfatet med. Karakteren deres var forskjellig, men hvis man viste dem respekt, kunne de være gode venner og medhjelpere.
Hos oss oppsto således den følelsen av at personalet som jobbet på hotellet der vi bodde måtte være plukket ut fra disse sagnvesenene. I hvertfall prøvde vi mens vi var på vei hjem å minnes om vi hadde sett noen av stuepikene eller rengjørerne. I alt 10 stykker traff ikke i løpet av 3 uker på noen av dem, men likevel, hver gang vi forlot hotellet, ryddet en eller annen rommet og tok seg av renholdet av korridorene.
Således kom vi i løpet av våre dager der fram til at det nok var best å ikke forstyrre disse vesenene.
Som det sto i en turistbrosjyre: ”Husk at når mørket faller på, er dere ikke lenger alene. Da er det bare dere – sammen med trollene”.

Kilde: http://www.kurier-online.ru/archive/issue274/society/view5431.html