Tara, den irske olympen

Moya Brennan
et forord til Two Horizons ved Brian Keenan

Mens han ble holdt som gissel i Beirut, ble skribenten Brian Keenan fascinert av livet, musikken og samlingene til Turlough O'Carolan, den legendariske blinde harpisten i det 17. århundret. Da han ble frigitt i 1990 publiserte han en kraftfull og personlig gjengivelse av fangenskapet sitt "An evil cradling". I år 2000 fullførte han "Turlough", en fascinerende fiktiv biografi om O'Carolan. Her gir han utløp for sine tanker og refleksjoner om "Two Horizons"-reisen.

"Det er ei tid i våre liv når vi er trukket ut av oss selv. Når den verden vi bebor ser ut til å være formålsløs og lunefull, og hastende mot kaos. Vi ser gjennom trøstesløsheten og undergangen etter noe å holde ved, noen slags forsikring om kontinuitet og verdighet, noe som bekrefter at skjønnheten ennå ikke har forlatt denne verdenen totalt. De gamle visshetene om at Rettferdighet, Sannhet, Fred og Frihet fra nød har blitt skylt bort som uønskede bilder, de ligger vanhelligede og tråkket ned. Mennesket har mistet sporet sitt og ser ikke mye ut til å vite eller bry seg. Men en frihet består, og det er hjertets ønske om å finne en ny begynnelse; å skape for oss selv et hvilested hvor vi igjen kan skape en katedral for sjelen som ikke krever noen stor bygning av utskjært stein, men heller en overgivelse til de hviskende stemmene inni oss.
Men vi er menneskelige, og fordi vi er svake og ofte redde roper vi ut etter trygghet. Vi søker en ledesvenn, en som kan veien. Hver reise har sin begynnelse. Kanskje det er et øyeblikk av allestedsnerværende desperasjon når hver impuls i oss oppfordrer oss til å snu oss bort. Men det er en reise gjennom sjelens landskap. Hvor i tid og sinn kan vi finne et slikt sted? Et sted på kartet hvis koordinater er allerede plottet inn i våre sentralnervesystemer? Desperasjonens lengdegrad og savnets breddegrad har allerede markert det for oss.

Tara er et slikt sted. Den åpenbarer seg i skumringen, mellom mørket og lyset som om det kun er speilet av et annet slags lys. For dette er mer enn en jordisk haug. Det er konstruert på en mosaikk av meninger som synger ut til pilgrimen. Spinnende gjennom et kaleidoskop av det det hellige og det vanhelligende, av liv og død, inntil vi dukker opp ved dens smale porter med ydmykhet og forbløffelse. På et slikt hellig sted møter jeg min ledesvenn. En gammel mann snubler framover; øynene hans er hvite av blindhet. Hans opptreden og aura er tidløs som av en annen verden. Han er fremmed for denne tiden. Øynene hans kan ikke se denne verden som jeg beveger meg i, men han ser inn i meg og kjenner meg inn til margen. Han taler om nødvendigheten av å gjenopprette i livene våre den avgjørende aksen av Sannhet, Rettferdighet og Fred. Men jeg må finne dem selv. Han forteller om en harpe. "Harpen som en gang lød gjennom Taras haller, er en harmonisk abakus som taler til alle folk til alle tider. Dens sang gir gjenklang av de evige harmonier som vil helbrede verden." Jeg må lytte til dens tone og følge den og finne hvor den gir gjenklang i de hjerter og sinn som den har valgt. For min reise vil bli deres og de vil bli mine følgesvenner. Som den fremmede taler skuer jeg jeg ut fra Taras topp og føler dens utstrekning omslutte meg. På den ene siden stiger solen, på den andre sklir den bleke månen ut av syne. Jeg står mellom to horisonter og to verdener. Jeg er en søvngjenger som faller ut av tiden.

Gjennom steinfestninger og urgamle byer, i leirhyttene til afrikanske landsbyboere og dødningeskipene, følger jeg en lokkende melodi; hjertet mitt blør når jeg føler hva jeg ser. Jeg er mottagelig hinsides det fattbare. Alene er harpens sang som en salve mot min smerte. Medfølelsen blir til min brønnkilde og gir mot i meg til å fortsette. Sorgen min blir til sang, på et urgammelt språk skriker jeg ut min smerte samtidig som jeg føler jeg sklir som den bleke månen. En indre stemme minner meg om at hjertet aldri blir testet hinsides hva det kan utholde. Og med den vissheten løftes jeg opp. Jeg ser inn i den svarte natten og ser den Klare Stjernen omslutte meg. Ut av himlene synker tonene ned over meg, og jeg begynner så smått å fatte. Min ensomhet og min lengsel har blitt min oppfyllelse. Jeg frykter de ikke lenge, for nå er jeg bundet til ørkenen. I dens ville heftighet strømmer freden gjennom meg. Jeg næres av håp og kjærlighet i min værens stillhet og vet at til og med dette stedet vil blomstre. I nattens vind kan jeg høre harpesangen vugge meg og jeg vet at jeg har kommet hjem."
Brian Keenan 2002.