Det var kanskje passende at Tony Blair skulle avslutte sin avgangstale med en vågal skrøne.
Men hans tilfredshet med at Storbritannia er "den største nasjonen i verden" var overraskende selv med hans egne standarder av sludder.
For det første, briter sier bare ikke ting som det mere, ikke siden vi ga opp hjelmer og voksede barter og styrte verden. Dette er ikke en sak av falsk beskjedenhet(selv om det er et de få feltene som vi virkelig utmerker oss innenfor),
men av motvillig realisme.
En nasjon kan vøre stor på mange måter, som i ishockey f.eks., eller bevaring av landlige håndverk, men bare en nasjon av gangen kan være den største i verden, og vi vet at det er ikke lenger oss. Jeg sier dette som en selverklært patriot, en som godt kan forstå lengselen etter å være større og viktigere enn vi virkelig er.
Som barn ble jeg fostret opp på en litterær diett med Enid Blyton og
The adventures of Bulldog Drummond, og jeg ble satt på prøve med en patriotisk inderlighet desverre preget av realitetene i 70-årenes Storbritannia.
Det landet jeg følte jeg hørte til var et sted med våghalser og overlegen selvtillit, med ettermiddagste, bowlerhatter, ertesuppespisere og piperøykende herremenn som padlet nedover Amazonas for å sivilisere de innfødte. Det landet jeg faktisk levde i var et land med landsomfattende streiker, etterkolonial skyld, strømbrudd(disse var egentlig bra, med blitz-følelsen og alt det der) og krushårede middelklassemødre som marsjerte for CND(Campaign for Nuclear Disarmament).
Folket - mitt folk, hvis oppnåelser og institusjoner var ment å være verdens misunnelsesobjekt, så ut til å ha blitt uberegnelig tverre. Det demret gradvis for oss hva som var grunnen. Storbritannia var ikke lenger den største: Amerika hersket nå over bølgene. Og enda verre, det gjorde det gjennom forførelse. Alt som var kult og spennende med det moderne livet; ketchup, olabukser, Jude Blume(amerikansk forfatterinne) hilste oss fra andre siden av Atlanteren. Til og med de kjære muppetene viste seg å være amerikanske. (Jeg hadde antatt at de morsomme aksentene bare var en del av den gærne britiske komedien). Etter det ble min desillusjonerthet til en form for avhengighet. Jeg tvang meg til å lese emballasjen på alt, fra shampo til fruktdrikkpakkene, for å se om fabrikanten hadde amerikansk adresse. Det hadde de alltid.
Det har tatt tre årtier med en besettelse av New York å komme over min misunnelse ovenfor Amerika. Noen kommer aldri over det, derav den giftige antiamerikanismen som besetter så mange frustrerte patrioter over hele verden. Ikke for å bry seg med geopolitikken, men franskmennene hater amerikanerne fordi de betrakter seg selv som de sannferdige voktere av demokratiet, og fordi de som oss har blitt ydmyket av å ha tapt et imperium.
Før eller senere såklart vil Amerika også bli bemektiget. Det henger en følelse av
fin de siecle i lufta(endetid, bostavelig talt "slutten på århundret"). Den amerikanske pressen er full av engstelige rapporter som teller ned dagene og årene før Kina overgår dem i BNP eller millitær styrke. Og selv om USA bevarer sin kulturelle dominans, et lite stikk av tvil har begynt å krype inn - et angstbitersk, "hvor ble det av alt sammen"-tungsinn, som synes nysgjerrig, vel - britisk.
Til og med den duggøyede bondetampen som erklærer landet sitt for å være "det største på Guds jord"(den typen av mislikte roller som vår egen statsminister uventet har begynt å imitere) ser ut til noen ganger å protestere litt vel høylydt. Behovet for å elske sitt land er instinktivt, selv om det leder til skuffelser og forsakelser. Det er delvis resultatet av ren selvdigging; dette landet skapte min familie og mine venner, og aller viktigst meg, så da må det være det beste. Patriotismen er ofte heftigst blant dem, som f.eks. den hvite arbeiderklassen, likeens som den egne typen forskrudde aristokrater som vil sende sin sønn til den samme offentlige skolen hvor han lidde seg gjennom årevis med rituell trakassering og mishandling fordi: "det gjorde ikke meg noe". Så de umoderne og utskvisede er ofte de som er skarpest knyttet til sitt fedreland som har vanskjøttet dem. Men er det mulig å være fedrelandskjær uten sjåvinisme og selvbedrag? På sitt beste er nasjonal stolthet kun en utvidelse av vår familiære og lokale stolthet, en helt naturlig kjærhet for de tingene vi kjenner og forstår. Som den kinesiske forfatteren Lin Yutang formulerte det: "hva er fedrelandskjærhet annet enn kjærligheten til den maten en åt som barn?"
De nasjonale særegenhetene som får hjertet mitt til å svulme nå for tiden kan ikke akkurat beskrives som symptomer på storhet. Jeg liker skolepatruljedamer ("
lollipop ladies"), regnvåte ferier i Devon og cockneytyrkerne som driver min lokale Costcutter(dagligvarekjede). Jeg liker smålubne tenåringsjenter som ikke syns det er flaut å gå med crop tops(barmagede bluser), og britiske menns bastante motstand mot å fjåke seg til. Jeg liker den multikulturelle, kjønnsbøyende, uformelige, leiraktige konsistensen til vår nye nasjonale identitet, og vår motvillighet til å tårevått diskutere dens ender.
Faktisk er denne delikate undervurderingen av hele vårt nasjonale uttrykk - som om det plagde oss selv å bare innrømme at vi eksisterte - kanskje Storbritannias mest bemerkelsesverdige karaktertrekk. I motsetning til statsministeren vår er vi ikke et brautende folkeferd. Og det - er i det minste noe å være stolte av.
- Jemima Lewis.
http://comment.independent.co.uk/commentators/article2534015.ece
