Malstrømmen i Corryvreckan

Det ville ha vært underholdende å tegne et kart av Skottland i samme stil som hos en gammeldags 1600-talls kartograf. Penne-og blekkstrøk ville peke ut hvor alver og kjemper holdt til. Innsjøer ville vært hjem til monstre, og sjøene våre ville være fylt med havfruer. Som prikken over i'en kunne du til og med tegne en diger hvit, kvernende strømvirvel med et skip som blir dratt ned i dens fuktige dybder.

Mens få ville foreslå at det virkelig fins alver og monstre utenfor dette heller fantasifulle kartet, vil du kanskje bli overrasket over at alle - til og med Royal Navy, anerkjenner eksistensen av et av disse urgamle mysteriene. På vestkysten av rett utenfor Isle of Jura, fins nemlig et fryktinngytende naturfenomen.

Strømvirvelen i Corryvreckan kan høres på 10 miles avstand.
Iblant verdens største strømvirveler, forårsakes den av vekselvirkningen av tidevannsstrømmer som kolliderer med hverandre rundt en 200 meter lang ansamling av stein.
Vannet fosser oppover og får enorme bølger til å stige opp midt i Jurasundet, og hvis forholdene er til stede, kommer strømvirvelen til syne.
Royal Navy regner det for å være ett av de farligste farvannene rundt de Britiske øyene, og det påstås å ha krevd mange liv, inkludert han som strømvirvelen skal være oppkalt etter.
Ifølge legenden var det en ung vikingprins som het Breacan som fridde til dattera til en av Lord of the Isles.
For å vinne hennes hånd måtte den unge mannen holde langskipet sitt stødig inne i strømvirvelen i tre dager, i sann "Once upon a time"-stil. Han ba farens rådgivere om tips, og ble rådet til å slå tre rep, et av ull, et av hamp, og et annet tvunnet av håret fra landsbyens sanne jomfruer. Siden vår unge helt var litt av en kar, kom damene stormende til hjelp.
Ulltauet brast den første natta i malstrømmen. Hampetauet røk den andre natta. Og katastrofen var et faktum den tredje natta når hårrepet røk og. Det viste seg at en av de unge jomfruene som som hadde donert hår hadde brutt sin ære. For hennes æreløshets skyld druknet Breacan.

Mens historien til den stakkars Breacan ikke kan stadfestes, hadde en annen sjømann fått sitt møte med malstrømmen bevitnet og dokumentert.

I 1947 befant Eric Blair seg på Jura mens han skrev på en novelle. Trett på den rigorøse fiksjonsdiktningen, bestemte han seg for å sette seil med sine nevøer og nieser. Straks de seilte ut, rant de inn i den oppkavede malstrømmen. Båten ble slengt rundt som en dupp, og påhengsmotoren ble revet av. Fryktende for sine unge slektningers liv hugde Blair tak i årene og fossrodde mot land. Da årene gikk tapt og båten ble dratt under, klarte han å karre seg til land på et skjær mens han såvidt klarte å berge sin treårige nevø mens båten tippet over.

Heldigvis ble de plukket opp av en krepsbåt. Hadde de forulykket da, hadde Eric Blair - eller George Orwell som han er bedre kjent som, aldri ha returnert til Jura og fullført romanen 1984, og Big Brotherville ha forblitt et ukjent begrep.

http://heritage.scotsman.com/myths.cfm?id=630222005

Robert the Bruce og edderkoppen

Robert the Bruce huskes som en av Skottlands største helter, både historisk og i legendene. En av de mest populære historiene om han, og en som skolebarn pleier kjenne til, er historien om Roberts møte med en modig og utholdende edderkopp, og den leksen han lærte fra den djerve lille skapningen.

Robert the Bruce var på flukt fra engelskmennene. Han hadde søkt tilflukt i en hule, hvor han hvilte ut for å samle krefter og revurdere sin framtid. Kampen for Skottlands framtid hadde krevd mye blodsutgytelser. Etter det fryktelige tapet ved slaget ved Falkirk, hadde William Wallace, som var til inspirasjon for så mange skotter, Bruce inkludert, blitt drevet på flukt.
Nå, etter et brutalt forræderi fantes han blant de døde. Bruce selv var utslitt og rede til å gi opp. Mens han lente seg mot hulas fuktige vegger fikk han øye på en liten bevegelse helt ute i synsranden. En liten edderkopp prøvde å spinne et nett fra taket til veggen rett ved huleinngangen. Bruce stirret fascinert på mens edderkoppen trakk en lang tråd fra festepunktet i toppen av hula og svingte den over til et lavere punkt på veggen.
Men akkurat når edderkoppen nådde det andre punktet løsnet trådenden fra festet.
Upåvirket krabbet edderkoppen tilbake til utgangsopunktet og begynte prosessen igjen. Enda en gang løsnet tråden straks den hadde blitt strukket over hjørnet av huleåpningen. Men edderkoppen ga seg ikke. Den gikk rett tilbake til begynnelsen og begynte på igjen. Den slitne krigeren fulgte med med økende beundring mens edderkoppen begynte om og om igjen for å fullføre oppgaven, mens den her gang feilet på nesten samme sted.
Den må ha prøvd minst 6 ganger, og for hver gang unte Bruce det lille krypet mer og mer å lykkes. Til slutt ble edderkoppens hardnakkethet belønnet, og en fin silketråd strakte seg fra taket til veggen. Straks det den første tråden var på plass, fullførte den resten av nettet uten vanskeligheter. Bruce lukket øynene i lettelse. Nå trengte han hvile.
Men han hadde lært en prisverdig lekse av edderkoppen.
Han måtte fullføre kampen mot den engelske overmakten. Han kunne ikke tillate seg å gi opp, for det fantes ingen seier i overgivelsen.
Bruce tok opp sverdet igjen.

I 1314 ledet han endelig hæren sin til seier mot engelskmennene i slaget ved Bannockburn, noe som markerte seier i Skottlands kamp for uavhengighet.
Det er ikke helt klart når eller hvor hendelsene i historien foregikk.
Noen tror det skjedde vinteren 1313, noen måneder før Bannockburn. Andre mener det skjedde tidligere, muligens 1306 etter slaget ved Methven.
Det er flere steder som hevdes å ha vært stedet hvor Bruce ble inspirert av edderkoppen. Ett av de ligger ikke i Skottland, men i Irland, på Rathlin Island.

Rathlin Island er der Bruce søkte tilflukt i 1306, ikke lenge etter at han ble kront til kongen av Skottland. Den hula det er snakk om er kun tilgjengelig sjøveien. Andre steder i Skottland inkluderer Bruce's Cave i Kilpatrick, Fleming i Dumfriesshire, King's Cave på Jura, Uamh-na-Rig I Craigruie i nærheten av Balquidder, og King's Cave i Drummadoon på Arran.
Det kan ha vært at ingen av disse hulene noen gang ble besøkt av Robert the Bruce. Legenden er kanskje bare romantisk oppspinn, diktet opp etter Bruces død. Men i årenes løp har mangt et skolebarn funnet inspirasjon i historien og dens helt, og moralen er at historiens åpenbaring har blitt villig lært og tatt til seg: Hvis du ikke lykkes til å begynne med, prøv, prøv og prøv igjen.

Brahanseeren - den skotske Nostradamus

Ved Chanonry Point i nærheten av Fortrose står det en stein reist til minne om Skottlands mest berømt profet, "the Brahan Seer". Det er på dette stedet man tror han ble henrettet på ordre av Isabella, kona til den tredje Jarlen av Seaforth. Navnet hans var Kenneth Mackenzie, eller Coinneach Odar på gælisk, og han bodde i Skottland i det 17. århundre. Lite er kjent om hans første år, men man vet at var født på Isle of Lewis og at han flyttet til fastlandet for å søke jobb som arbeider på Seaforth-eiendommen da han ble voksen. Coinneach Odar hadde synske evner, og med hjelp av den magiske hvite steinen han fikk i gave som barn, kunne han forutsi hendelser langt inn i fremtiden. Mange av spådommene har allerede blitt oppfylt, noen med iøynefallende nøyaktighet. Han forutså slaget ved Culloden og bygningen av Caledonia-kanalen. Ordene som "the Brahan Seer" forutså utrenskningene av Høylandet med utgjør oppbyggende lesning:
"Det vil komme en dag da den store sauens kjevebein vil ete seg som en plog gjennom taksperrene, og ingen mann vil drive krøtter gjennom Kintail. Sauene vil bli så mange at den enes breking vil kunne høres av den andre fra Lochash til Kintail. Dere vil ikke se det, men deres barnebarn vil se det når de blir tvunget til å flykte foran den store hvite hæren, og fjellene vil bevitne det på samme måte som jeg ser det nå."
I 1851, i ruinene av Fairburn Tower, ble en annen av Brahanseerens spådommer oppfylt på en særdeles underholdende måte. Den synske hadde forutsagt slutten på familiedynastiet til Mackenziene av Fairburn, i Ross-shire, og det gikk i oppfyllelse i 1850, da Alexander Mackenzie døde uten noen arving.
Men det var en annen del av seerens profeti som var litt merkeligere enn resten:

"Det store slottet i Fairburn vil bli ubebodd, og ei ku skal føde en kalv i det øverste kammeret i slottet!"

Fairburn Tower hadde stått ubebodd i en årrekke. Det lå nå halvveis i ruiner og ble brukt som høylåve av en av de lokale bøndene. Ett av kyrne, høygravid, hadde fulgt et spor av høy som lå strødd langsmed trappene opp i tårnet,og hadde således klart å sette seg fast på veien. Der satt hun fast, for stor til å bli ledet ned, inntil kalven var forløst. Profetien til Brahanseeren var godt kjent i distriktet, så kua ble litt av en kjendis etter dette.

Brahanseerens mest isnende profeti var en forbannelse over familien som holdt ham i arbeide, Mackenziene av Seaforth. Coinnead Odhar hadde tjent familien i en årrekke. Grevinnen kjente godt til hennes tjeners evne til å forutse fremtiden. En dag spurte hun ham etter nytt om hennes ektemann, jarlen av Seafoerth, som var i Frankrike i forretningsærende, eller så trodde hun. Coinneads svar var ganske diplomatisk: han fortalte ganske enkelt grevinnen at hennes mann var frisk og i fin form, nytende omgang med sosieteten i Paris. Men grevinnen fortsatte å presse ham for mer informasjon, og motvillig fortalte han henne at jarlen pleide omgang med en annen kvinne. Rasende tok hun sitt sinne ut over budbringeren.
Hun ga ordre om at Coinneach Odhar skulle føres fra sitt hjem til Fortrose, hvor han skulle tiltales for hekseri. Han ble funnet skyldig, dømt til døden, og ble ført til Chanonry Point hvor han ble brent i en tjæretønne.
Den forbannelsen som Brahanseeren ytret rett før han døde lød som følger:

"Jeg ser langt inn i fremtiden, hvor Seaforthenes undergang ligger. Mackenzie til Mackenzie, Kintail til Kintail, Seaforth til Seaforth, alt vil ende i utslettelse og sorg. Jeg ser en klanleder, den siste av sitt hus, og han er både døv og dum.
Hsn vil få fire fine sønner, men han kommer til å følge dem alle til graven. Han vil leve i sorg og og dø sorgfull, vitende at ættelinja hans dør ut med ham og at ingen fremtidig klanhøvding vil igjen. Sørgende over tapet av sine sønner vil han synke i kne over graven, og hans siste eiendommer skal arves av av ei hvitkledd enke østfra, og hun skal drepe sin egen søster. Som et tegn på at tiden er inne vil det være fire godsherrer i Seaforthenes siste dager. Gairloch vil få hareskår, Chisholm blir tannløs, Grant en stammer og Raasay tilbakestående. Disse fire høvdingene skal bli allierte og naboer til de siste Seaforthene, og når han ser seg rundt og betrakter dem, vil han vite at sønnene hans er fordømte, og at hans vide marker skal komme i fremmedes eie, og hans slekt således ende. "
I de siste årtiene av det 19. århundre var hvert eneste element i profetien oppfylt, ett etter ett.
Mannen som skulle bli den siste jarlen av Seaforth var Francis Humberston Mackenzie. Blant hans samtidige var fire godsherrer, Gairloch, Chisholm, Grant og Raasay, som hadde de lytene som seeren hadde forutsagt. Jarlen var ikke født døv, men mistet hørselen som resultat av sykdom i barndommen. Døvheten påvirket ham i mer alvorlig grad på slutten av livet. Han ble mer og mer motvillig til å snakke mens han ble eldre, og til slutt falt han tilbake på skriftlig kommunikasjon. Jarlen hadde fire sønner og seks døtre, og alle sønnene falt fra før ham. Den elste sønnen døde i barndommen. Den siste som døde var den tredjefødte, som døde ett år før faren. Da jarlen døde i 1815, døde mannslinja ut med ham. Eiendommen, eller det som var igjen av det, for mye hadde blitt solgt ut i jarlens levetid, gikk til Mary, den eldste av jarlens døtre. Mary hadde giftet seg med admiral Hood, men da Hood døde, vendte hun tilbake til Brahan, bærende på det tradisjonelle indiske hvite sørgeplagget. Hun var "den hvitkledde enken fra øst". Seaforth-Mackenzienes eiendommer forsvant bit for bit mens mer og mer land ble solgt.
Et monument ved veikanten, ikke langt vest fra Brahan House, markerer punktet hvor den siste delen av Brahanseerens profeti ble oppfylt. Det ble reist til minne om Lady Caroline, Marys søster. Caroline kjørte i en vogn styrt av Mary da ponniene steilet og Mary mistet kontrollen. Vognen crashet og Caroline ble kastet ut på veien. Mary overlevde, men Caroline døde av skadene hun ble påført. Ulykken skjedde i 1823, nesten hundreogfemti år etter at forbannelsen ble ytret. Monumentet står som en isnende påminnelse om hvordan en hel families skjebne ble knust av en manns ord.

Da Odin fant runene

Eg veit at eg hekk
på vindalt tre
netter heile nie,
med geir-odd såra
og gjeven Odin,
gjeven sjølv til meg sjølv
oppå det treet
som ingen veit
kvar det av rotom renn.


Ikkje braud dei bar meg,
og brygg ikkje;
ned eg nidstirde,
to opp runer,
ropande tok dei,
ned att der frå eg fall.


Nie tryllesongar fekk eg
av den fræge son til
Boltorn, far til Bestla;
og drikke eg fekk
av den dyre mjøden,
aust opp av Odrere.


Då f¢r eg te fremjast
og frod verte
og vekse og finne meg vel.
Ord meg av ord
ord avla,
verk meg av verk
verk avla.


Du runer finn teikna
og tydde stavar,
mykje store stavar,
mykje sterke stavar,
som fimbul-tul farga
og høge makter maksla
og Ragna-Ropt skar.

For æser Odin,
for alvar Dåin,
Dvalin for dvergar.
Allsvinn dei
for jotnar skar,
eg riste sjølv sume.

A Glasgow Kiss

He's descended from the great warriors of Gorbals fame,
A master in the art of the street fighting game.
The perfect example of a fighting machine,
Hard as nails and twice as mean.

He was born off tradition, bred to fight,
The "Great Glasgow Gladiator" of Saturday night.
He meets his fans at the designated place,
Where custom dictates a fast drinking pace,

Soon his week's wages are but a memory,
It's time to go forth to victory.
His battle cry.. short pungent words designed to scare,
To drive his enemy from his cowardly lair.

With luck he'll find a "Dancing Nancy",
All dressed up and looking fancy
Guilty of that great Glasgow sin
Of standing there when he walks in.

In an instant.. the deed is done'
Battles over the day is won.
Just one blow with no reply
More pungent chords of the battle cry.

The sound of bygone battles was steel on steel,
Even cannon's roar had some appeal.
There is one thing I'll never miss,
The sickening sound.. of a "Glasgow Kiss".

-Frank McNie

Dumbarton Castle

Ligger i innseilingen til Firth of Clyde, (uttales "Forth of Clyde") og ligger på toppen av Dumbarton Rock, en utdødd vulkan. Britene, som snakket et utdødd P-keltisk språk var de første som befestet toppen, men det som er mest kjent fra "the Dark Ages" er da vikingene beleiret stedet i 870.
Ivar Beinlaus og Olaf den Hvite beleiret den i 4 måneder, helt til beboerne måtte gi opp grunnet at brønnen gikk tom.
De plyndret bebyggelsen, tok beboerne til fange, og fraktet de over til Irland på 200 langskip, hvor de solgte dem som slaver.
Kanskje vi skulle prøvd å gjenoppta tradisjonen, ta noen skotter til fange og selge dem på torget i Dublin?